Det nye store spillet

Even Tømte

Utenlandske oljeselskaper kan bli tvunget til å velge mellom korrupsjon eller ikke å få kontraktene de ønsker. Vestlige oljeselskapers investeringer i Sentralasia kan gi økt legitimitet til autoritære ledere, mener oljeprofessor Alex Danilovich.

Statoil har trappet opp engasjementet i Sentralasia. Selskapet har lenge operert i Aserbadjan, og leter nå etter nye forretningsmuligheter i Kasakhstan og Turkmenistan på den andre siden av det Kaspiske hav. De veldige olje- og gassreservene har gjort denne regionen til et åsted for et komplisert maktspill mellom regionale og internasjonale stormakter. Samtidig må oljeselskaper som opererer i området forholde seg til utbredt korrupsjon og ledere med mange flekker på det demokratiske rullebladet.

Stormaktspillet

Alex Danilovich, professor ved Kasakhstans institutt for ledelse, økonomi og strategi (KIMEP) forsker på energi og geopolitikk i området rundt det Kaspiske hav og underviser for tiden i Erbil i kurdisk Nord-Irak.

Hva gjør Sentralasia så viktig for olje- og gassinteresser?

-Det er tre hovedårsaker til interesssen: Sovjetunionens uventede kollaps, de tilsynelatende rikelige energiressursene og et betydelig maktvakuum. De sentralasiatiske landene har ikke stått fram som uavhengige aktører før ganske nylig. For bare atten år siden var det Kaspiske hav en sovjetisk innsjø, og ingen tenkte på å utvinne energiressurser fra. Sovjet mistet interessen for kaspisk olje fordi den var av dårlig kvalitet og var vanskelig å utvinne med boreteknologien de hadde. Derfor flyttet Sovjetunionens oljeproduksjon seg gradvis til Volga-Ural-regionen, mens det Kaspiske hav forble uutforsket.

Da Sovjetunionen gikk i oppløsning lå regionen åpen for internasjonale oljeselskaper. Noen gikk så langt som å hevde at området var “det 21. århundrets Persiske golf”, men fordi mye var usikkert nølte mange med å gå inn. Geostrategiske hensyn spilte en viktig rolle. USA fryktet at Russland kunne vokse seg mektige igjen i framtiden. Derfor oppfordret de utenlandske selskaper til å engasjere seg i regionen og ga garantier som skulle gjøre det umulig for russerne å reversere situasjonen.

Jakten på sentralasiatisk olje og gass beskrives noen ganges som “det nye store spillet”. Hva menes med det?

-Situasjonen har endret seg dramatisk siden Russland og England spilte det “store spillet” om dominans i Sentralasia på 1800-tallet, men mange geostrategiske ambisjoner og spenninger minner likevel framdeles om det som foregikk den gangen. Mange geopolitiske hensyn er tydelig synlig bak sløret av energipolitikk.

Hvilke hensyn er det snakk om?

-USA har ikke mye på spill i det kaspiske området, ettersom størstedelen av oljeforsyningene deres kommer fra Canada og Midtøsten. Likevel viser landet en voldsom interesse for kaspisk energi. På slutten av 1900-tallet gjorde USA et alvorlig forsøk på å lokke utenlandske selskaper til regionen, både ved å overdrive anslagene på størrelsen av de kaspiske oljereservene og ved å love investorer amerikansk beskyttelse.

USA har sluttet seg helhjertet til det store spillet, ved å fremme uavhengigheten til oljerike land og bryte Russlands monopol over transportruter. De har støttet kraftig opp om Baku-Ceylan-prosjektet og gitt betingelsesløs støtte til Georgias antirussiske posisjon. Hovedsakelig er denne politikken drevet av geostrategiske hensyn, med ønske om å isolere Russland og Iran og begrense kinesisk og islamsk inflytelse i området. Samtidig møter USA flere hindringer mot sitt hegemoni i området: en mer aktivistisk russisk politikk og de katastrofale militærkampanjene i Irak og Afghanistan. Som et resultat av dette blir ikke USAs massive tilstedeværelse ønsket velkommen av alle lenger.

Russland later til å ha forstått at nederlaget i den kalde krigen og den amerikanske tilstedeværelsen i regionen har alvorlige konsekvenser for internasjonal politikk og økonomi. Kreml har gjort betydelige framskritt på flere punkter: Russland har etablert flere regionale organisasjoner, både sikkerhetsmessige og politiske, blant annet en tollunion mellom Russland, Kasakhstan og Hviterussland fra januar 2010, og har gjort et ganske vellykket arbeid med South and North Stream-rørledningene (rivaler til Nabucco-rørledningen som frakter russisk gass til Europa. Red. anm.).

Moskva har lovet å kjøpe all turkmensk naturgass fram til 2028, til høyere priser enn de kan få på det internasjonale markedet. Dette er ment å ta livet av Nabucco og ideen om en transkaspisk rørledning. Russland har et åpenbart komparativt fortrinn i regionen de har kulturell og språklig nærhet, og et flertall av den sittende eliten i sentralasia er utdannet i Moskva. Russerne er flinkere til å forhandle med autoritære ledere. De ville aldri sende en statssekretær til å møte en statsleder. Putin eller Medvedev ville reise dersom det var snakk om en viktig avtale, mens amerikanerne ville sende en viseminister for å gjøre det samme.

Kina nærer ambisjoner om dominans i Sentralasia, men mangler fremdeles de finansielle midlene til å framstå som et troverdig alternativ til Vesten, eller endog til Russland. Mye av det amerikanerne gjør har utilsiktede positive konsekvenser for Kina. Kampen mot Al-Qa`idas nettverk hjelper dem mot muslimske uyghur-separatister i Xinjiang-provinsen. Som et nytt medlem av verdens handelsorganigasjon (WTO) ønsker ikke Kina å støte fra seg USA, sin viktigste handelspartner. Samtidig er Kina et aktivt medlem av Shanghai Cooperation Organization, en asiatisk anti-NATO-akse som vinner momentum i regionen.

Vi ser også en styrking av samarbeidet mellom Kina og Russland, snarere enn rivalisering, slik mange hadde ventet. Det statseide oljeselskapet Chinese National Petroleum Corporation er involvert i prosekter i Kasakhstan og Turkmenistan verdt titalls milliarder dollar: utvikling av oljefeltene Zhanazhol og Kenkayak, en 3000 kilometers rørledning mellom kasakhstanske oljefelt og Xinjiang, og en gassrørledning mellom Turkmenistan og Kina.

I motsetning til USA med sine geostrategiske interesser har EU for det meste økonomiske og sosiale prioriteringer. Europeiske land mangler energiressurser. De ønsker derfor å fremme økonomisk åpenhet i den kaspiske/sentralasiatiske regionen for å sikre seg energiforsyninger. Forsøk på å stoppe opiums- og heroinsmugling og vekke til live den historiske Silkeveien er bare noen prosjekter sponset av Europa. Mange idet tidligere Sovjetunionen ser dessuten på EU som en modell til etterfølgelse.Samtidig er ikke EU rede til å tillate Washington å bestemme sikkerhetspolitikken i den kaspiske regionen. Talspersoner i EU-systemet roste tilbaketrekkingen av russiske militærbaser fra Aserbadjan, men uttalte samtidig at landet risikerte å få USA som en ny storebror.

Store utfordringer

Hvilke utfordringer ser du for oljeselskaper som engasjerer seg i disse landene?

-Flere. For det første hersker det stor forvirring om den statusen til det Kaspiske hav. Legalt sett er Russland og Iran de eneste aktørene rundt havet, ettersom Aserbadjan, Turkmenistan og Kasakhstan er bundet av avtaler Sovjet og Iran inngikk I 1921 og 1940. Dette har ført til at Russland kunne bestride avtaler inngått mellom Aserbadjan og vestlige oljeselskaper, deriblant Statoil.

For det andre kan spørsmålet om transport av oljen og gassen minne om rivaliseringen fra den kalde krigen. Den kaspiske regionen har et stort nettverk av rørledninger fra sovjettida som Russland forsøker å modernisere for å beholde sin monopolmakt over transporten av kaspisk energi til det globale markedet. USA forsøker å bryte dette monopolet.

Baku-Tbilisi-Ceyhan-rørledningen ( en rørledning fra Aserbadjan via Georgia til Tyrkia, ferdigstilt i 2006 av BP med blant annet Statoil som partner] brøt Russlands totale kontroll. Ved konstruksjon av Nabucco-rørledningen, en planlagt gassrørledning fra Tyrkia til Østerrike, vil Russland miste grepet enda mer.

Kasakhstan og Turkmenistan har bygget rørledninger til Kina som ytterligere undergraver Russlands dominans. Men samtidig har Turkmenistan lovet å selge nesten all sin naturgass til Russland, noe som igjen undergraver planene for Nabucco og konstruksjonen av en transkaspisk rørledning. Utenlandske selskaper er under et visst press i denne saken og kan måtte velge mellom å legge seg ut med russerne eller amerikanerne.

For det tredje kan man ikke inngå viktige avtaler uten å smøre offentlige tjenestemenn. Utenlandske oljeselskaper kan bli tvunget til å velge mellom korrupsjon eller ikke å få kontraktene de ønsker. Dette er et dilemma som selskaper i denne bransjen må forholde seg til daglig.

For det fjerde blir miljøet rundt det Kaspiske hav brutt ned av oljeselskapenes jakt på profitt, samtidig som myndighetene myker opp miljøvernregler, som tidligere ble håndhevet og respektert, for å tiltrekke seg investorer. Den massive dødeligheten av kaspiske seler og andre unike arter er bare ett eksempel. Men når miljøkatastrofer vekker offentlig forargelse, reagerer myndighetene med å stramme til håndhevelsen av miljølovgivningen, noe som setter utenlandske selskaper i en veldig sårbar situasjon. Myndighetene kan til og med be utenlandske selskaper om å ruste opp infrastrukturen eller bidra til sosiale prosjekter i regionen ut over hva kontraktene deres krever.

Legitimitet til autokrater

Kan investeringer fra utenlandske oljeselskaper bidra til å fremme demokrati, transparens og respekt for menneskerettighetene i Sentralasia?

-Olje- og gassinntektene er nøye kontrollert av de herskende elitene, som bestemmer spillereglene for investeringer. Alt er nøye gjennomtenkt for å hindre demokratisk styring, transparens og respekt for menneskerettigheter, ettersom dette begrenser myndighetenes handlingsrom. I tillegg til pengestrømmene fra utenlandske selskaper, gir deres engasjement en slags internasjonal legitimitet til de sittende regimene. Autokratene lar ikke sjansen gå fra seg til å hevde at de er anerkjente ledere, ettersom så mange utlendinger er villige til å gjøre forretninger med dem.

På den positive siden kan utenlandske investeringer bidra til å overføre teknologi og kompetanse, hviket tross alt ikke er så ille.

Hva med de to sentralasiatiske landene Statoil ønsker å investere i – Turkmenistan og Kasakhstan?

-Kasakhstan kan være et godt valg dersom Statoil finner plass i den ganske tettpakkede kasakhstanske kaspiske kysten. Kasakhstan er mer utviklet økonomisk og sosialt enn sine sentralasiatiske naboer.

Turkmenistan fikk en ny president I 2007. Har landets politikk endret seg nevneverdig?

-De verste utskeielsene og særegenhetene til den tidligere diktatoren Turkmenbasji har åpenbart tatt slutt. President Kurbanguly Berdymukhamedov forsøker å bryte ut av isolasjonismen, men lite har endret seg hva gjelder deres naturgasspolitikk. USA vil gjerne gjenoppta planene om å bytte en rørledning over det Kaspiske hav, men Turkmenistans utenrikspolitikk er for tiden rettet noe mot Russland, og landet snakker mest med pro-russiske oljeselskaper, som italienske Eni.

USA og dets allierte er for tiden involvert i to kriger, i Irak og Afghanistan. Hvordan knytter dette an til kampen om den sentralasiatiske oljen?

-USA har flyttet mye av sin oppmerksomhet fra det kaspiske området til Afghanistan og Irak, selv om krigføringen der var ment å skulle oppnå det motsatte. Krigene har blitt til en hengemyr som antakeligvis vil svekke USAs innflytelse, ikke bare i det kaspiske området, også i resten av verden.

___________________________________________________________________________________

Kilde: http://www.xmag.no/id/1426
Foto: http://www.xmag.no/cache/image/310/4/azerbaijan.jpg