Helvete på Utøya / Hell on Utøya Island
Prableen Kaur Leder i Grorud AUF
(With rush translation from Norwegian into English)
Jeg har våknet. Jeg klarer ikke å sove mer. Jeg sitter i stuen. Føler sorg, sinne, lykke, Gud jeg vet ikke hva. Det er for mange følelser. Det er for mange tanker. Jeg er redd. Jeg reagerer på hver minste lyd. Jeg vil nå skrive om hva som skjedde på Utøya. Hva mine øyne så, hva jeg følte, hva jeg gjorde. Ordene kommer rett fra levra, men jeg vil samtidig anonymisere mange navn i respekt for mine venner.
Vi hadde hatt krisemøte i hovedbygget etter eksplosjonene i Oslo. Etter det var det et eget møte for medlemmene fra Akershus og Oslo. Etter møtene befant mange, mange seg rundt og i hovedbygget. Vi trøstet oss med at vi var trygge på en øy. Ingen hadde visst at helvete ville bryte ut hos oss også.
Jeg sto i hovedgangen da panikken brøt ut. Jeg hørte skudd. Jeg så ham skyte. Alle begynte å løpe. Det første tanken var: ”Hvorfor skyter politiet på oss? Hva faen?!” Jeg løp inn i lillesalen. Folk løp. Skrek. Jeg var redd. Jeg klarte å komme meg inn på et av rommene bakerst i bygget. Vi var mange der inne. Vi lå på gulvet alle sammen. Vi hørte flere skudd. Ble mer redde. Jeg gråt. Jeg skjønte ingenting. Jeg så bestevennen min gjennom vinduet og lurte på om jeg skulle gå ut for hente ham inn til meg. Jeg rakk det ikke. Jeg så frykten i øynene hans.
Vi ble liggende på gulvet inne i rommet i noen minutter. Vi ble enige om ikke å slippe flere inn i tilfelle morderen kom. Vi hørte flere skudd og bestemte oss for å hoppe ut av vinduet. Panikken brøt ut blant oss.