Om forholdet mellom CO2 og global temperatur
På Høyden
En diskusjon
[Denne diskusjonen begynte den 8.4.2010. Alle innleggene vil bli publisert her på den samme URL.]
25.5.2010
Klimaskepsis på tynn is
Helge Drange, Tor Eldevik, Tore Furevik og Eystein Jansen, Bjerknessenteret
Kvalheim og Sletten (K&S) har i det siste hyppig søkt til Bjerknessenteret for hjelp til å forstå sammenhengen mellom CO2 og global oppvarming (På Høyden 8.4, 19.4 og 7.5). De har tydeligvis ikke funnet våre svar (På Høyden 12.4 og 11.5) hensiktsmessige. I sitt siste innlegg har de derfor gått bort frå å spørre til selv å konkludere: Klimamodellene har for høy ”klimafølsomhet” (På Høyden 19.5).
Dette gjør de med henvisning til et kommende arbeid av Spencer & Braswell (2010). Som K&S burde kjenne til, også etter siste tiders brevveksling med Bjerknessenteret, er det en omfattende faglitteratur som viser det motsatte. K&S velger ikke å anerkjenne denne.
Overnevnte omgang med faglitteraturen følger samme praksis som leserinnlegget Hvorfor feiler klimamodellene? av Kvalheim i Teknisk Ukeblad 16.11.2009 (med påfølgende tilsvar fra Bjerknessenteret). I Kvalheims innlegg ble blant annet en studie av Lindzen & Choi (2009) brukt for å illustrere klimamodellenes svakheter. Allerede da Kvalheims innlegg ble publisert, var det allment kjent at det var metodiske svakheter ved Lindzen & Choi.
Den vitenskaplige diskursen og litteraturen har siden klarlagt en rekke grunnleggende mangler ved nevnte studium (Trenberth mfl. 2010). Kritikken er også godt kjent via ymse nettfora (Revkin 2010 og Fausullo mfl. 2010), hvor også Lindzen vedkjenner svakheter. Framtiden vil vise om Spencer & Braswell står seg bedre enn hva tilfellet var for Lindzen & Choi. Det kan her nevnes at en tidligere versjon av Spencer & Braswell allerede er tilbakevist (Lin mfl. 2010, se også Jokimäki 2010).
Etter vårt syn understreker K&Ss opportunistiske og ensidige kritikk av klimamodellene viktigheten av en balansert og samlet gjennomgang av faglitteraturen. Sistnevnte er representert ved FNs klimapanel og analyser fra en rekke vitenskaplige akademier.
Vi anser med dette vår brevveksling med K&S for avsluttet.
Lin, B., Chambers, L., P. Stackhouse Jr., Wielicki, B., Hu, Y., Minnis, P., Loeb, N., Sun, W., Potter, G., Min, Q., Schuster, G. & Fan, T.-F. (2010), Estimations of climate sensitivity based on top-of-atmosphere radiation imbalance, Atmos. Chem. Phys., 10, 1923-1930, doi:10.5194/acp-10-1923-2010
Lindzen, R. S. & Y.-S. Choi (2009), On the determination of climate feedbacks from ERBE data, Geophys. Res. Lett., 36, L16705, doi:10.1029/2009GL039628
Spencer, R. W. & W. D. Braswell (2010), On the Diagnosis of Radiative Feedback in the Presence of Unknown Radiative Forcing, J. Geophys. Res., doi:10.1029/2009JD013371, in press
Trenberth, K. E., J. T. Fasullo, C. O'Dell & T. Wong (2010), Relationships between tropical sea surface temperature and top-of-atmosphere radiation, Geophys. Res. Lett., 37, L03702, doi:10.1029/2009GL042314
___________________________________________________________________________________
19.5.2010
Klimamodeller på tynn is
Olav M. Kvalheim og Einar Sletten, Kjemisk institutt, UIB
I På Høyden 11.5 svarer Bjerknessenteret (BS) på spørsmål om sammenhengen mellom CO2 og global temperatur som vi har etterlyst i tidligere leserinnlegg. Forventet økning i global temperatur med dobling av CO2 oppgis til å være 3 grader med en usikkerhet på 1.5 grader. Dette i følge den siste rapporten til IPCC fremlagt i 2007. BS hevder å være ukjent med resultat som går mot dette. På spørsmålet om hvor mye av oppvarmingen som skyldes den direkte effekt av CO2 og hvor mye som skyldes positiv tilbakekobling, viser BS til simuleringer der CO2-innholdet ble doblet og tilbakekoblingsprosessene holdt konstant. Simuleringene ga som resultat at ca. halvparten, dvs. 1.5 grader skyldtes den direkte effekten av CO2. Når det gjelder vårt siste spørsmål om forenklinger og parametriseringer i klimamodellene, mener BS at dette blir for komplisert å forklare i et leserinnlegg og henviser oss til lærebøker og kurs.
Når det gjelder sammenhengen mellom temperatur og CO2, baserer klimamodellene til IPCC seg på en empirisk ligning der strålingspådraget øker proporsjonalt med den naturlige logaritmen av CO2-konsentrasjonen. Proporsjonalitetskonstanten som brukes, har blitt nedjustert over tid og må nok videre ned siden temperaturen ikke har steget på 10 år på tross av sterkt økende CO2-konsentrasjon. Dette understreker at klimafølsomheten for CO2 dreier seg om empiri og ikke naturlover slik BS har hevdet i sine tidligere innlegg. De høye prognosene for global temperatur fra modellene fremkommer ved å ekstrapolere CO2-konsentrasjonen (eller simulere som BS skriver i sitt innlegg). Flere klimaforskere har for øvrig satt spørsmålstegn ved den høye klimafølsomheten for direkte og indirekte bidrag fra CO2 som benyttes for klimamodellenes prognoser. Roy Spencer som er en av hovedpersonene bak en av seriene med globale temperaturberegninger fra satellittmålinger, har i et nytt arbeid med Braswell [1] funnet en øvre skranke på 0.5 grader ved dobling av CO2-konsentrasjonen. Dette inkluderer tilbakekoblinger og er kun en tredjedel av den nedre skranke (ved 90 % sannsynlighet) som IPCC og BS opererer med. Resultatet forklarer hvorfor samtlige av IPPC´s klimamodeller gir for høye verdier for fremtidige globale temperaturer. Arbeidet antyder også at usikkerheten i klimamodellene er langt større en det anslaget som beregnes ved å midle over forskjellige klimamodeller og se på variasjonen rundt denne middelverdien. Problemet med IPCC´s måte å anslå usikkerhet er at alle modellene er bygget over omtrent samme lest og benytter samme datagrunnlag i modelleringen. Samme systematiske feil kan dermed forekomme i alle modellene. Ekstrapoleringen av CO2 i modellene til fremtidige CO2-konsentrasjoner, øker usikkerheten i prognosene.
Konklusjon: Klimamodellene er ikke brukbare for prediksjon av fremtidig klima og heller ikke som grunnlag for viktige samfunnsmessige beslutninger. Månelandingsprosjektet på Mongstad er eksempel på ekstrem sløsing med fossil energi for å hindre en høyst usikker CO2-skapt global oppvarming. Vi bør heller satse på utvikling av nye former for energi og metoder for å redusere energiforbruket.
[1] Spencer, R. W., and W. D. Braswell (2010) On the Diagnosis of Radiative Feedback in the Presence of Unknown Radiative Forcing, J. Geophys. Res., doi:10.1029/2009JD013371, in press.
___________________________________________________________________________________
11.5.2010
Nok eit svar til Kvalheim og Sletten
Helge Drange, Tor Eldevik, Tore Furevik og Eystein Jansen, Bjerknessenteret
Som Kvalheim og Sletten (heretter K&S) skriv På Høyden 7/5, er Bjerknessenteret det leiande norske senteret innanfor naturvitskapeleg klimaforsking og -modellering. Senteret publiserer om lag hundre artiklar i internasjonale fagtidsskrift årleg. Fleire av desse artiklane kjem ut i dei mest prestisjetunge tidsskrifta som Nature, Science og Nature Geoscience. I tillegg har senteret stort fokus på formidling til folk og organisasjonar utanfor fagfeltet. Det siste vert gjort gjennom talrike foredrag, lesarbrev, kronikkar og intervju i media. Senteret brukar med andre ord mykje resursar på å nå ut til både allmugen og spesielt interesserte, inkludert kollegaer ved UiB.
Som i all forsking er det også mange uløyste oppgåver i klimaforskinga. Og som for dei fleste ved UiB synest vi det er langt meir viktig og nyttig å bruka tid på forsking og formidling, og gjennom det å auka kunnskapsnivået både hos forskarane og hos allmugen, enn å svara på gjentekne spørsmål frå lite læringsvillige kollegaer. Det må her understrekast at vi gav konkret og raskt tilsvar (12/4) på K&S sitt opphavlege innlegg i På Høyden (8/4). K&S var ikkje nøgd med vårt svar, og endra difor sine spørsmål. Vi valde fyrst å oversjå dette siste innlegget frå K&S i nær visse om at eit kvart svar inspirerer K&S til ytterlegare innlegg. Når vi no likevel svarer, er det med håp om at dette kan sette sluttstrek for denne brevvekslinga.
Så til dei nye spørsmåla frå K&S:
Ein dobling av CO2 i forhold til førindustrielt nivå kan ventast å gje ei global, årsmidla oppvarming på omlag 3 grader. Oppvarminga varierer noko frå modell til modell, avhengig av blant anna korleis prosessane som ikkje er oppløyst i modellane vert omhandla (parameterisert), og om dei har kopla karbonkretslaup mellom hav, land og atmosfære eller ikkje. FN sin klimarapport seier at det er sannsynleg at oppvarminga for ei dobling av CO2 er mellom 2 og 4.5 grader, og at det er lite sannsynleg at oppvarminga er mindre enn 1.5 grader. Vi kjenner ikkje til nye resultat som motviser dette.
Ut frå observasjonar i naturen er det ikkje mogeleg å talfesta kor stor del av denne oppvarminga som skuldast direkte oppvarming grunna CO2, og kor stor del som er indirekte oppvarming gjennom ulike tilbakekoplingsprosessar. Dette grunna ikkje-lineære samanhengar mellom dei ulike komponentane. Men det er gjort eksperiment med klimamodellar der ein varierer CO2 medan ein held innhaldet av vassdamp i atmosfæren, mengda av skyer, mengda av is, og andre relevante tilbakekoplingsprosessar konstante. Her finn ein at CO2 står for noko under helvta av oppvarminga. Den andre delen kjem hovudsakeleg av at varmare luft inneheld meir vassdamp, som verkar forsterkande på oppvarminga. Den siste generasjon jordsystemmodellar med kopla karbonkretslaup får også auka oppvarming fordi opptaket av karbon på land og i havet vert svekka når klimaet vert varmare.
Det siste spørsmålet går på kva parameteriseringar og kva observasjonstidsseriar som vert nytta for å estimera dei direkte og dei indirekte effektane over. Som K&S heilt sikkert kjenner til, er denne lista lang og det vil krevje langt meir spalteplass enn kva det er rom for her. Vi kan berre nok ein gong vise til lærebøker, til dømes ”Parameterization Schemes” av David J. Stensrud, rapportane til FN sitt klimapanel og siterte artiklar i desse.
Klimamodellane nytter numeriske metodar til å rekna ut korleis dei grunnleggjande naturlovene (som tildømes samanhengen mellom kraft og akselerasjon, og konserveringslovene for, til dømes, varme, vassdamp, sjøsalt og termodynamikk) fører til at eigenskapane til luft, vatn, is, jordsmonn og biomasse endrar seg geografisk og over tid. Vi kjenner godt til at det er mange forenklingar i modellane (mykje grunna avgrensa regnekraft), at mange prosessar ikkje er fullt ut forstått og at modellane ikkje er perfekte. Men modellane simulerer mange sider av klimaet på ein god måte, både regionalt og globalt, gjennom dei siste hundre åra. Og modellane er vår beste reiskap til å vurdere korleis klimaet vil utvikle seg framover i tid.
Både rapportane til FN sitt klimapanel og faglitteraturen dei viser til, og lærebøker som ”Global Physical Climatology” av Dennis L. Hartmann, gjev gode svar på det K&S lurar på. Den siste boka nyttar vi forresten i eit utmerka kurs om det globale klimasystemet ved Geofysisk institutt. I dette kurset er det også plass til to godt vaksne studentar.
___________________________________________________________________________________
7.5.2010
Venter på svar fra Bjerknessenteret
Olav M. Kvalheim og Einar Sletten, Kjemisk institutt, UIB
I vårt siste leserbrev i På Høyden (19.4) etterlyser vi svar på noen sentrale spørsmål med hensyn til prediksjon av fremtidig global oppvarming basert på klimamodeller. Bjerknessenteret er det ledende forskningsmiljø i Norge innen dette fagområde og har en sentral plass i norske media når det gjelder popularisering av resultater av klimaforskning.
Dessverre har vi opplevd at når det er snakk om mer fundamentale prinsipper bak klimamodellene blir vi avfeid med at ”simulering er basert på grunnleggende naturlover”. Dette høres kanskje betryggende ut som innlegg i BT, men man kunne vente noe mer konkret i en universitetsavis lest av forskere i blant annet matematikk, fysikk, geofysikk og kjemi..
Vi stilte følgende spørsmål som det burde være mulig å gi svar på for en klimaforsker. Vi etterlyser også en vurdering av usikkerhet i modellene.
1. Hvor stor blir økningen i global temperatur ved dobling av CO2-konsentrasjon i forhold til førindustrielt nivå (280 ppm)?
2. Hvor stor del av oppvarmingen skyldes den direkte effekten av CO2 og hvor stor del tilskrives den positive tilbakekoblingen?
3. Hvilke parametriseringer og hvilke observasjonsserier brukes for å estimere det direkte og indirekte bidraget til CO2?
Dette er sentrale spørsmål som ekspertisen ved Bjerknessenteret sikkert allerede har vurdert og det burde ikke medføre altfor mye tidsbruk å besvare spørsmålene. Senteret skal om et par år eventuelt søke om fortsatt drift med videre støtte bl.a. fra UiB. Det burde derfor være en naturlig oppgave å gi best mulig informasjon til kolleger i beslektede fagområder ved UiB.
Politiske beslutninger basert på klimamodeller er noe som har stor samfunnsmessig betydning og angår oss alle.
___________________________________________________________________________________
19.4.2010
Kloden blir varmere – men hvor mye?
Olav M. Kvalheim og Einar Sletten, Kjemisk institutt, UIB
I På Høyden 8/4 utfordret vi Bjerknessenteret til ”å publisere den fysiske loven som forbinder økningen i global temperatur direkte til økt konsentrasjon av CO2”. Drange, Eldevik, Furevik og Jansen svarer på vegne av Bjerknessenterets 12/4 med innlegget ”Økt konsentrasjon av CO2 gir varmere klode”. Overskriften er dessverre betegnende for presisjonsnivået i svaret fra Drange et al.
Vi er ikke uenig i at økt CO2 konsentrasjon i atmosfæren gir en viss økning av temperaturen, men det store spørsmålet er jo hvor stort bidraget er? Dreier det seg om tiendedels grader eller mange grader? Liksom vanndamp og metan har CO2-molekylene evne til å fange opp infrarød strålingsenergi. Når energien frigjøres vil det føre til en økning i temperatur. Økt konsentrasjon av CO2 fører til at det blir flere molekyler tilgjengelig for infrarød absorpsjon. Den direkte effekten av CO2 kan man estimere vha infrarød spektroskopi og teoretiske beregninger.Selv om estimatene spriker, viser ingen beregninger eller målinger effekter på global temperatur fra CO2 i den størrelsesorden som klimamodellene predikerer. For å få dette til, må man tillegge CO2 en indirekte effekt, såkalt positiv tilbakekobling som mangedobler klimasystemets følsomhet for CO2-økning.
Vi etterlyste i vårt innlegg den fysisk lovmessige sammenhengen som klimaforskerne hevder eksisterer mellom økt CO2-nivå og økt global temperatur. Bakgrunnen for spørsmålet er at klimaforskerne stadig gjentar at klimamodellene og deres prediksjoner er basert på de fysiske naturlovene. Et kjennetegn ved naturlovene er at de er gyldige for hele klasser av fenomener, ekstrapolerbare utenfor de eksperimentelle observasjonsområdene som de opprinnelig ble dedusert fra og at de ikke endrer seg betydelig etter som tiden går. Newtons lov for sammenhengen mellom kraft og aksellerasjon, F=ma, og Einsteins lov om ekvivalensen mellom masse og energi, E=mc2, er eksempler på naturlover.
I den andre enden av skalaen finner vi observasjonsbaserte modeller som kan gi gode beskrivelser og gode prediksjoner for komplekse systemer så lenge man befinner seg innenfor modellenes gyldighetsområde, men som i liten grad er ekstrapolerbare utenfor området av observasjoner de er konstruert fra. Slik konstruksjonen av klimamodellene er beskrevet i Klimapanelets rapporter, kan vi slutte oss til at disse modellene er hybrider med deler som er basert på forenklinger og parametriseringer av fysiske lover og deler som er observasjonsbaserte. Dette bekrefter Drange et al. med utsagnet ”I tilfeller hvor koplingen mellom ulike lover ikke kan representeres direkte av klimamodellene, for eksempel grunnet datamaskiners endelige regnekraft eller hvor teoretisk kunnskap er begrensende, brukes observasjonsbaserte tilnærmelser.” Hybridmodeller har de samme begrensninger som fullstendig observasjonsbaserte modeller når det gjelder gyldighetsområde og ekstrapolerbarhet og kan være en del av forklaringen på klimamodellenes svake prediktive evne.
Vi skal gi Drange et al en ny sjanse til å klargjøre sammenhengen mellom CO2 og global temperatur. Vi deler nå spørsmålet i tre og frafaller kravet om at de skal formulere dette som en naturlov.
1. Hvor stor blir økningen i global temperatur med dobling av CO2-konsentrasjon i forhold til førindustrielt nivå (280 ppm)?
2. Hvor stor del av oppvarmingen skyldes den direkte effekten av CO2 og hvor stor del tilskrives den positive tilbakekoblingen?
3. Hvilke parametriseringer og hvilke observasjonsserier brukes for å estimere det direkte og indirekte bidraget til CO2?
___________________________________________________________________________________
12.4.2010
Økt konsentrasjon av CO2 gir varmere klode
Helge Drange, Tor Eldevik, Tore Furevik og Eystein Jansen, Bjerknessenteret.
Kjemiprofessorene Kvalheim og Sletten ber i et leserbrev (På Høyden 8/4/10) om hjelp fra Bjerknessenteret til å finne "den fysiske loven som forbinder økningen i global temperatur direkte til økt konsentrasjon av CO2".
Et forenklet spørsmål fortjener et forenklet svar.
Den grunnleggende energikilden for jordens klima er solen. I tillegg vet vi at et levelig klima fordrer en atmosfære med klimagasser. Uten klimagassene ville jordens middeltemperatur vært omtrent 18 kuldegrader. Grunnet klimagassene er jordens middeltemperatur mer enn 30 grader høyere. Dette er særdeles velkjent og ukontroversielt.
Klimaforskningens og klimamodellenes rolle er å kvantifisere overstående globalt og regionalt – i fortid, nåtid og framtid. I motsetning til hva Kvalheim og Slettens forenklede spørsmål etterlyser, er ikke dette gitt av én fysisk lov. Det komplekse samspillet mellom jordens tilførte og tapte energi, fordelingen av energi grunnet havets og atmosfærens sirkulasjon, og den interne utvekslingen av energi og klimagasser mellom atmosfæren, havet og landjorden er bl.a. beskrevet av Newtons bevegelseslover, termodynamikk og atmosfærenes strålingslover. I tilfeller hvor koplingen mellom ulike lover ikke kan representeres direkte av klimamodellene, for eksempel grunnet datamaskiners endelige regnekraft eller hvor teoretisk kunnskap er begrensende, brukes observasjonsbaserte tilnærmelser. Dette er på ingen måte spesielt for klimamodeller. Men klimamodellenes basis er og blir den matematiske beskrivelsen av naturlovene.
Klimamodellene har sine styrker og svakheter. Kvalheim og Sletten stiller seg spesielt kritisk til modellenes ’positive tilbakekopling’ knyttet til økende CO2-innhold i atmosfæren. Vi kjenner ikke til et eneste vitenskaplig troverdig studium, eksisterende klimamodeller inkludert, som rokker ved sammenhengen mellom økt innhold av klimagasser i atmosfæren og en (betydelig) oppvarming av jorden. Forståelsen av klimagassenes viktighet for vårt klima – og spesielt den sterke positive tilbakekoplingen knyttet til CO2 – går forøvrig tilbake til 1800-tallet og en av grunnleggerne av fysikalsk kjemi, den svenske nobelprisvinneren Svante Arrhenius.
___________________________________________________________________________________
8.4.2010
Misforståtte modeller?
Olav M. Kvalheim og Einar Sletten, Kjemisk institutt, UIB
Hubro publiserte nylig artikkelen ”Misforståtte modeller”. Nå har På Høyden publisert samme artikkel med tittelen ”Modeller til besvær”. Artikkelen handler om modeller generelt og klimamodeller spesielt. Her diskuteres blant annet presentasjon av resultater fra modeller.
Et hovedpoeng er om man skal oppgi usikkerheten i estimater fra modeller. En av de intervjuede, Jarle Berntsen, forteller at han i en modell utviklet på Havforskingsinstituttet valgte å ikke oppgi usikkerheten i estimatene “fordi ein frykta at uvissa ville bli brukt av folk med ein agenda.” Deretter følger formuleringen ”I dag gjeld det same på klimafeltet, der mange interessegrupper bruker uvissa i modellane for alt det er verd i eit forsøk på å forhindre politiske reguleringar som vil ramme deira interesser.”
Generelt kan man si at modellestimater uten grenser for usikkerhet på et gitt sannsynlighetsnivå, er uten vitenskapelig verdi og ubrukelig som grunnlag for beslutninger. Uten estimater for usikkerheten og kjennskap til hvordan man har beregnet usikkerheten, kan man ikke vurdere kvaliteten på modell og om den er brukbar for det formål den er utviklet for.
Dersom man for eksempel lager en modell for fremtidig utvikling i global temperatur som gir tre graders økning ved dobling av CO2 konsentrasjonen i atmosfæren, med en usikkerhet på fire grader med 90 prosent sannsynlighet, så betyr det at man kan få en nedkjøling i stedet for en oppvarming. Som grunnlag for å foreta politiske beslutninger, er en slik modell selvfølgelig ubrukbar da risikoen er stor for å gjøre feile valg som kan ha store samfunnsmessige konsekvenser. Er usikkerheten derimot én grad, vet man at det er 90 prosent sjanse for en oppvarming mellom to og fire grader og man kan ta beslutninger med langt større sikkerhet. Klimamodellene som er utviklet, har en usikkerhet som nok ligger nærmere det første eksempelet enn det siste.
Intervjuobjektene er selv inne på kanskje det største problemet når man prøver å modellere så komplekse fenomener som jordens klima: ”For at ein modell skal vere nyttig, må modellutviklaren forstå kva prosessar som er vesentlege og som ein er nøydd til å ha med. Blir ein viktig prosess gløymt, eller ikkje representert godt nok, vil det slå beina under heile modellen.”
Problemet med uidentifiserte prosesser eller prosesser som er ufullstendig beskrevet, men påvirker systemet i stor grad (”lurking variables”), er velkjent blant modellutviklere og problematisk også for langt enklere systemer enn jordens klima. At det er store mangler ved klimamodellene ser vi også ved å sammenligne de estimerte og observerte temperaturer. Temperaturmålinger med satellitt gir de mest realistiske estimatene av global temperatur siden de ikke påvirkes av urbaniseringseffekten, dvs. økt temperatur lokalt i tettsteder pga økt antall mennesker. Disse målingene viser ca. 0,3 graders økning fra starten i 1979 til 2009, dvs. 1/10 grad per decennium eller én grad per århundre.
I intervjuet gjentas også påstander om at klimamodellene utelukkende bygger på fysiske lover: ”Klimamodellane bygger på dei fysiske lovene, og er ikkje anna enn numeriske løysingar av dei matematiske uttrykka.” og ” Mange misforstår og trur ein klimamodell er ei statistisk tilpassing til data, mens det i realiteten er ei simulering basert på grunnleggjande naturlover.” Dette samsvarer ikke med realitetene. Flere prosesser er så komplekse at de må beskrives ved hjelp av parametriseringer, det vil si regresjonsmodeller med parametre som må tilpasses.
En av de store utfordringene i klimamodellene er å bestemme følsomheten til klimasystemet for økning i CO2 og CH4. For å få klimamodellene til å passe med historiske globale temperaturer, må den direkte oppvarmingseffekten av disse gassene mangedobles. Dette forklares som positiv tilbakekobling ved at oppvarmingen som disse gassene isolert sett gir, øker vanndampinnholdet i atmosfæren og dermed den totale globale oppvarmingen.
Vi utfordrer klimaforskerne ved Bjerknessenteret om å publisere den fysiske loven som forbinder økningen i global temperatur direkte til økt konsentrasjon av CO2 i På Høyden.
___________________________________________________________________________________
Illustrasjon: http://newsbusters.org/static/2007/12/2007-12-09CO21.jpg
